EN ØY STIKKER OPP AV HAVET * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 7-2012)

mandag 11. mars 2013

EN ØY STIKKER OPP AV HAVET av Sigve Lauvaas * Side 13-21 (Bok 7-2012)

Side 13-21

KALD VIND

Gjentatte ganger har jeg vært i vinden.

Kald vind har feiet over jorden,

Og mitt hus er utstøtt.

Jeg aner vind fra pol til pol

Og sikrer meg med høye gjerder.

Vinden stryker over skuldrene mine.

Jeg streifer i vinden som et skadeskutt dyr,

Og skygger for kuldens lange arm,

Her jeg går med en ordløs klage.

Vinden bærer meg som et sverd over store vidder

Til de strengeste områder i verden.

Og jeg kan se hvor Jesus ble født.

SVIKT

Mine føtter svikter.

Jeg er i ubalanse, og regnes som blind.

Jeg går i vinterdrakt, og er gammel og døv.

Det svikter med ord, og jeg klarer ikke styre skuta.

Jeg glemmer å lese, og lider av søvn.

Mine øyner er sorte som kull,

Og jeg klarer ikke skjule meg for stjernene og Gud.

Svikt i kne og armer etter et langt liv.

Svikt i grenselandet mellom gammel og ny tid.

Svikt i søylene som holder jorden på plass

Svikt i kornhøsten.

Og mennesker står i kø etter matrasjon.

Så høres basuner fra englene på marken:

Glem ikke at du har en bror!

Fikentreet blomstrer.

Det er ikke lenge til jul.

SPEIL

Speilet som har så mye å fortelle

Minner meg om en glasskule

Med drømmer og spådom,

Eller ringer i vannet

Som et tegn på kjærlighet.

Hvem smiler til sitt eget bilde?

Det kan vi gjøre mens bålet brenner

Og de vise går ut og inn, med kuppelen over seg,

Og et bølgende hav som anker.

Med kalde føtter går vi i land.

Ansiktet skinner i solen, og søker ømhet og varme.

Min sjel er født i dag.

Jeg er våken under stjernedryss

Og kjenner meg elsket.

MIN VEI

Min vei er en stille vei.

Den som lytter kan høre lyd av fottrinn,

Fuglekvitter og rådyr.

Hver har sitt hjem, og alle vandrer

Som en seilbåt i vinden.

Mitt mål er min vei og mitt åndedrag.

Hvite fugler følger i samme sporet.

Stille rykker jeg frem i løypa

Som en bekk på vei mot havet.

Jeg er gjest på jord, og lever annerledes.

Jeg plukker blomster på veien

Og nynner på gamle viser.

Om himmelen flammer, og natten kommer,

Er jeg med i de lyse vinger,

Som fugler på flukt.

Jeg drømmer om gleden ved å ligge stille

I en blomstereng i Israel,

Og møte vennene mine igjen.

NAVNLØS

På en kirkegård i Tallin

Er mange spor etter navnløse.

De kom aldri igjen.

Navnløse vinker langs veien

Til en ny fødselsdag.

Hun fikk aldri oppleve den.

Dikt etter dikt ble skrevet

Om det navnløse kor.

Barnet ble født av en kvinne.

Så fikk vi et hellig håp, et nytt liv,

Og en ny jord

Med navnet over alle navn.

VIDERE

Jeg går videre,

Og legger meg under et juletre.

Det er julenatt, og ingen er ute.

Jeg dekker meg til av granbar, lyng og mose.

Himmelens øyner funkler.

Jeg er ingenting.

Så hører jeg barnet roper.

Og en hærskare engler står rundt

Med en strøm av velsignelser.

Og jeg er ikke lenger redd.

Videre har jeg fulgt denne stien over fjellet,

Gjennom dalen, over broer

Og ut på de store dyp.

Jeg føler meg trøtt, og vil over på andre siden,

Og har blikket festet på han

Som gav meg livet.

GRIP MEG

Jeg legger min hånd i din, og drikker dine ord,

Men faller fra. Grip meg du, og gjør meg sterk og glad,

Og la meg få leve lenge i landet.

LIVET

Livet er et mektig pust,

Men mørket dekker oss med angst.

Snøen kommer som en vind

Og fører oss med senket blikk

Mot kirkegården.

Men over alle er himmelen blå og lett,

Og solen gyller våre spor.

All redsel hviskes ut i månelys.

Og engler synger: halleluja,

Til vi sovner på puten vår.

Stjernen i ditt øye er en diamant,

Og du er født til liv og latter.

La ingen røve deg,

Men strekk deg etter han

Som er Gud og far og mester.

ORDLØS

Vinden er isende kald.

Svabergene er sorte pledd.

Bølgene stiger til dans,

Og strengene spiller i sorte netter.

Ordløs sitter jeg tilbake

Og hviler etter en lang reise.

Blomstene skjelver i skam

Over alt som skjer der ute.

Hjemme er jeg en glansløs bror

Som holder meg varm i sengen.

Jeg brenner for fattige folk,

Israel og Barnevennen.

Vingeklippet og ordløs

Løfter jeg blikket mot himlen.

Nådige Gud, la meg leve,

Og gi meg en flik av din visdom.

NÆRHET

Jeg går på en ensom sti.

Nærhet er fjernt, en drøm.

Men stadig er øynene festet

Til et lys langt borte.

Bak alle fjell åpner dørene seg.

Og jeg går inn til en pike,

Som heter Gullhår,

Og hadde ventet i hundre år

Etter prinsen.

Jeg går stadig på denne stien,

Og lykken følger i mine spor.

Og jeg er aldri ensom mer.

Jeg hører mitt hjerte slår

For den ene.

MIDTSOMMERFEST

Når dagene blir til et slott,

Hører jeg troll.

Vi er alle bundet til dagene.

Vi er lenket til tidens hjul

Som en drage til menneskebarnet.

Vi henger i en strikk.

Den lengste dagen går over,

Og en ny dag kommer til, litt kortere.

Og midt imellom alt

Feirer vi midtsommerfest.

Og lykken er gull.

Huset er fullt av folk, og musikken i taket.

Stjernen danser i takt,

Og jeg er til stede som gjest

I den store salen, der hjertene banker

For blomster og kjærlighet.

Dagene tømmes, en etter en, litt etter litt.

Og til slutt er vi alene igjen

På kirkegården,

Åpen for alle vider.

HØR

De søvnløse netter smerter.

Jeg er fremmed i egne klær.

Snart stiger solen der hjemme.

Jeg vet ikke hvem jeg er.

Hør fuglekvitter.

Det puster i gras og lyng.

Vinden over verden driver,

Og skaper seg om.

Hør bølger, og sang fra havet,

Og bekkene fylles opp.

Jeg går med en drøm om livet:

Gud hjelpe min arme kropp.

Se fuglenes flukt, og glede.

De kommer igjen til oss.

Snart bygger de på nytt sitt rede

Og lyser i vingepar.

ØYNER

Hennes øyner lyste,

Og hendene var åpne for Gud.

Stemmen var hes og spinkel

Etter år i et trekkfullt hus.

Jeg velsigner deg, sier en engel.

Og snøen svøper deg inn.

Snart er du lys i en himmel

Med søsken, og far og mor.

Øyner skal stige fra jorden

Og lyse i evighet.

Og alle skal skinne som solen

Og synge om kjærlighet.

TID

Kan vi glede oss, mens andre dør i krig?

Er vi døve for hån og smerte?

Kan vi hjelpe noen? - Det gjelder vårt liv.

GAMMEL

Jorden er gammel,

Og jeg er gammel.

Tiden knirker.

Jeg har altfor store sko.

Jeg fyller ikke opp mine forsett.

Drømmene brister. Uglene tuter.

Jeg er et gresskar, en kalkskål,

En fattig og tynnslitt frakk.

Skyene trekker mot vest.

Isfronten kommer inn.

Jeg fyrer for kråkene.

Jeg må tenke mer på Gud.

Jeg traller i vei, og ramler.

Jeg er urgammel, uten ord.

Jeg fyller mine kar med nåde.

For jeg er ingenting i meg selv.

BYEN

Det tuter i byen og på landet.

Lokomotivet går. Dagene danser.

Asfalten er myk og pen.

Byen er en oase for mennesker

Som vil være sammen.

Byen har park og butikker,

Høye hus og tårn.

Det lyser fra kabelnettet.

Det lyser i sol og måne.

Noen er brudgom, noen er brud.

Nyvåken sitter jeg og tenker

På alle som kommer og går.

Busser og trikk går i skyttel,

Og bilene tuter og smiler og ler

Med nødlys, – for å komme forbi.

Og gatene er ikke stille.

Det blomstrer i hud og klær.

Alle skal frem i livet, og alle har en drøm

Om nærhet til den ene, og ekte kjærlighet.

HUS

Huset venter på deg.

Med oppslåtte vinduer og varme senger,

Venter din elskede i kveld.

Med ildsted og kjøkken står huset

Og lyser som en blomst.

Lykken er med deg nå.

Huset venter ditt hjerte,

Og lukker deg inn i sin utsøkte form.

Du er velkommen hjem.

STILLHET

Stille skinner det hvite lyset

Og gyller åker og eng.

Stille strekker det sine lange armer

Ut imot deg.

Og natten skinner i dine spor,

Og himmelens øyner funkler i kor,

Og kysser din munn.

Og hele jorden er løftet opp

I en krans av blomster rundt månen i kveld.

Og du er en gyllen ring.

Stille danser vi alle i lyset,

Og åpner våre hender i takk og pris

For stjernene, og melkeveien,

Og Paradis.

TANKE

Jeg sitter i tanker, og lar fuglene kvitre for seg selv.

Jeg tenker, og skaper en ny øy i havet,

Med fyrtårn og karusell.

Jeg vil sveve i dette rommet, og fremme min sak.

Jeg er født for å stige, og strekker mine armer i bønn

Om en fredelig jul, og et hjemland

For alle små barn.

FUGL

Jeg våknet av fuglebank på vindusruten.

Og solen titter inn, som en gammel bekjent.

Jeg spiser mitt brød, og går en tur

På stien til Ararat.

Jeg vil jo så gjerne se resten av verden,

Før det braker løs.

Jeg ville så gjerne vært en fugl, med vinger og nebb.

Så kunne jeg fløyet, og banket på,

Til alle som ligger og støver ned

På et gamlehjem.

Jeg vil jo ha dem ut å gå, med stokk og stil.

For alle skal våkne en gang i Guds vakre natur,

Mens himmelklokkene slår.

MALE

Med blikket kan jeg male hele himmelen.

Og stranden skal bli en seng

For alle som vil sole seg.

Jeg kan male fjellet som et øyelokk.

Og hviske ut, og male mer

Så lenge det er dag.

Med blikket kan jeg male hele verden,

Og legge til og trekke fra, i stort og smått.

Jeg kan forme bruer over havet,

Og skape liv, der ingen før har gått.

Jeg kan male byer og karuseller,

Og en måne skjult, med overkropp.

Jeg kan male Adam og Eva som modeller,

Og Maria, som mor og bestemor til alle oss.

Jeg kan male stjerner med min pensel,

Skrive gåter for min eldre bror.

Jeg kan rope navn fra tomme graver,

Og tørke tårer som en sommersol.

Mine blogger

Blogger jeg følger

mandag 31. desember 2012

EN ØY STIKKER OPP AV HAVET - Sigve Lauvaas *Side 4-12 (Bok 7-2012)

Smøla

Side 4

DAGLIG SOL

Daglig våkner jeg som en sol

Med prakt og velde.

Jeg skriver alltid det samme navnet

Under mine daglige brev.

Ordene følger meg på min vandring

Og forteller hvem jeg er.

Jeg skriver alltid utenpå konvolutten:
Til en fortrolig venn. Min kjærlighet

Er lys som morgenrøden.

Ta vel imot det jeg kan by

Før sol går ned.

PÅ KVIST

Jeg hvisker til henne på kvisten:
Stunden er kjølig, og jeg er en ugift smed.

Demringen gir meg rikere mot,

Og jeg sier igjen med yndig stemme:

Du er gullkledd og lett som et silkeplagg.

Jeg hvisker med min største lyst,

At hun er pen og rar og god.

Og det er kjølig uten sol, en morgen klar og ren

På ønskekvisten din.

ORD

La ordene komme, la ordene gå.

De har frihet til alt, og de står i kø.

Jeg forteller, og forkaster

Det som er meg imot.

Og det bølger i bilder, og verden er stor.

Så tuter Den gamle dampen.

Ordene ber meg om lystige trinn.

Og jeg traller i vei, som en nattergal,

Og speider i øst etter soloppgang,

Mens bølger av ord gir meg bilder og lyst

Til å danse som arving i englesal.

Side 5

FREMTIDEN

Jeg testamenterer fremtiden

Til en jødisk familie.

De kjærlige gulløyner skal gi håp,

Og deres lepper skal ikke tie om arven.

Alle mine eiendommer har jeg gitt bort.

Og det er min lykke.

Nå eier jeg et minne, sterkere enn døden.

Og jeg elsker å gi.

Jeg testamenterer alt til henne

Som er min fremtid.

Fra høyden ser jeg en stjerne over Jerusalem.

I dag skriver jeg mitt testamente,

Og gjør det klart før neste fullmåne.

REISER MEG

Jeg reiser meg som en dverg,

Og er minutter fra lykken.

Jeg reiser meg mot menneskene,

Som en kjempe.

Jeg elsker sannheten, og hater å tape.

Jeg reiser meg for henne

Som gav meg utsikt.

Og speider stadig mot sør

For å få en glimt av himmelens diamant .

Jeg reiser meg mot undertrykkerne

Og uretten, som er ved å kvele oss alle.

Jeg reiser meg halvt som en engel

Og synger i skogen for den ene som fryser

Og har født et barn til verden,

Bak mitt ansikt.

ARV

Hvor er den store fedrearven? Tiden taler i mitt indre

Om landet med melk og honning. Jeg er åpen

For å møte de døde i Safed, og David, som dikter for meg

Og spiller på harpe, til jeg sovner.

Side 6

ROMMET

Rommet er stille.

Ingen ser, ingen hører.

Tårene er tørket bort.

Kinnet er kalkhvitt,

Og ingen rører seg.

Sov i ro, sov i fred.

Alt det gamle er nytt.

Hun venter på et dekket bord,

Litt å spise til kvelds,

Og en kopp te.

Jeg går fra rom til rom,

Og blir overveldet av varmen

Fra De ensomme, gamle.

Jeg ser Bøkenes bok

Vidåpen som en blomst.

Korridoren er opplyst,

Men rommene er dempet.

De skal roe seg ned,

Og fylle sine rom med engler,

Og takke for dagen.

VIND

Vinden går gjennom vegg og tak.

Fullt av sjø fråder vinden

Langt inn i de blå timer.

Skogen skjelver, og huset skjelver

Som strå på Filefjell.

Det svartner i natten, og vinden streifer

Som en viljeløs hund i bygda.

Og sjøfuglen er stille, som ordløse folk.

Men domkirken spiller til messe

Før lyset, og bærer bud

Om en ny dag.

Vinden jager fra hus til hus med sin klage,

Og varsler en kald vinter,

Som bretter ut sine skuldre

Til en gledelig april.

Side 7

HVITE NETTER

Igjen har vi hvite netter,

Og jordens mold sover.

Havet er flatt, med måne

Over store vidder.

Menneskebarnet er lenket til snø og is.

I nord lyser hvite netter,

Og blomstene er fjern erindring

Om en hemmelig vår.

Vinden blafrer i ungdommen

Som våker med en hemmelig trang.

Hjertene banker i høyt tempo

Med drømmer om moden frukt.

Leppene er varme i hvite netter.

De unge synger, og favner hverandre

Som svaner om våren.

Og havet flør.

VINTER

Alle bekker stilner.

Sammenraste hus blir dekket med snø,

Og gamle veier blir skjult.

Blodstrømmen blekner bort.

Naturen er i dvale, og barna sover.

Vinteren er lang, og kammerset er naglet i frost.

Gamle fryser, og graver seg ned.

Men Kristus er stått opp.

Bildene ruller i vinterkvelden.

Lyset skinner i mørket over Rakkestad.

Uskyldige hender venter i spenning.

Barna vil ut på ski, eller bygge en snømann

Høyere enn hus.

Bare mødrene lar de få gå.

Vinteren er en skummel tid, og jorden er stille.

Side 8

SOLEN KOMMER

Solen kommer til meg nå,

Og jeg kan bygge opp igjen mitt håp

Om sommervarme.

Og barna løper fritt omkring i shorts,

Og blomstene vil se

Det gamle landet, med fjell og fjord og snø.

Solen stiger opp, og renner som en strek

Igjennom hus og vidder, langt,

Til neste korsvei.

Der møter jeg en gyllen ring

Som kommer frem med varme, gode hender

Og stryker oss ømt,

Mens blomstene smiler og takker.

SOVE

Får ikke sove,

Sover i spenning og angst.

Redd for å sove fra tiden

Som ligger og venter.

Bare jeg kan sove litt,

Og kjenne meg kraftfull og sterk

Til å finne meg selv.

Sove litt frem på morgenkvisten,

Sove som en stengel

Og holde meg varm.

Jeg får ikke sove før natten kommer

Og vinker med drømmer

Og klipper mitt hår, som en engel

Med blomstersaks.

Og husene sover, og trærne i skogen

Sover hele vinteren,

Og lyset daler som en skihopper,

Midt i bakken.

Og så er det jul.

Side 9

ØY I HAVET

Hun er midtpunkt

Og skjuler sin skam.

Hun er født blind, men ser

De andre, de ensomme.

Hun kjenner gribbenes dans,

Og går varlig.

Hun er badet og ren,

Men kjenner seg fattig som folk.

Hun ber om forvandling,

Så hun kan se mer.

I kveld går hun i ørkensand

Og studerer stjerner.

En dag skal noe ufattelige skje.

Lyset skal stråle frem,

Og en øy i havet skal rope.

De døde står opp.

LYS

Omkring oss er fjerne lys,

Og på havet glir båtene sakte.

Det høres rop fra Øyhavet.

Verden er i bevegelse.

Vi vet ingenting om neste dag.

Vi er et avbilde, en skygge

Som driver med vinden.

Vi er gamle frodige greiner

Som er født til å bære frukt.

Innerst er vi en del av våren.

Vi har lamper i taket, og lyser

Med øyner og kropp.

Våre gjerninger lyser som et skip på havet.

Snart skal vi gå i land.

Lyset gyller svaberget med gåtefull taushet.

Side 10

MINE ORD

Mine ord har flyktige føtter.

De er glans av stjerner

Som går over hav og land.

Mine ord er en ydmyk hilsen.

De er vind som mumler

Og byr oss til dans.

Mine ord er skimmer av hus

Fra et nybyggerstrøk.

Og bjellene klinger, og kuppelen lyser

Fra nord til sør.

Mine ord kom langt borte fra.

Pust fra en engel gav meg et brev.

Nå har jeg kurven full.

Og jeg vil drømme om deg,

Min eneste redning.

BØLGER I HAVET

Bølgene reiser seg.

En flod av bølger slynges innover land.

Havet jager og vrinsker som en hest i trav.

Som et villdyr går havet over alle bredder

Og river landskapet i små biter.

Bølgene kommer lekende, begeistret,

Så kommer de med heftige slag,

Og driver i flokk, som ulvestammen

Mot rein og sau i grenselandet.

Bølgene er eiendommelige skrik fra havet

Som tar seg til rette

Og skygger for måne og sol.

Med kraft stuper de mot bratte fjell

Og biter som ravner, til bytte er i ruiner.

Og menneskene må reise seg

Før siste akt.

Side 11

DYP SØVN

Menneskene sover, hestene sover.

Husene står nakne og sover.

Fjellene sover.

Når jeg forstod at alle sov,

Falt jeg i dyp søvn.

Mennesker og dyr sover, blomster og trær sover.

Jeg er alene på veien til Jerusalem.

Men engelen er med.

Johannes på Patmos er ferdig,

Fikentreet blomstrer,

Bøkene blir lest.

Stjernene peker mot jorden,

Og menneskene sover.

Snøen dekker alle spor.

LEPPER AV ILD

Krateret våkner.

Julestjernen glitrer med åpen munn.

Lyset blafrer på himmelen,

Og dagene blir kjølige.

Trærne skjuler sine røtter,

Mens jeg kan gå fritt i gatene.

Ennå er det tid å leve.

Krateret skjelver som en lyngblomst.

Jeg hører skrik fra dalsiden mot vest.

Snart kommer den store ulven,

Og giftslangen biter. Ildtunger fråder i skum.

Røyken fosser ut av skallet,

Og menneskene blir stumme.

Lepper av ild roper i natten.

Jorden skjelver i dønninger og hissige rop.

Tiden imellom oss banker på døren.

Vi er ordløse i møte med en brennende jord.

Fuglene er fløyet bort,

Og alle hus er naglet til korset.

Men de døde skal en gang stå opp.

Side 12

SYNER

Jeg har et syn.

De hvite hus blekner.

Bak gardinene lever de tause

Med stengte dører.

Postkassen er full av lauv og strå.

Grevlingen har sitt hi i fjellet.

Stien mot toppen er overgrodd.

Ingen spør lenger etter Abraham

Og Jakobs tolv sønner.

Hvert tre i skogen skjelver.

Snøen legger seg tungt,

Og smelter i april.

Snøklokkene synger.

Rosenknoppen venter,

Og bøyer seg frem mot solen.

Kropp og sjel fryder seg.

Enda finnes liv på jorden.

Men lykken er å ha et trofast hjem

Med sangglede og himmelmusikk.

RUNDT OMKRING

Trappen blir prydet av erteblomster og syriner

Som dufter og forteller om vår.

Og rundt meg har jeg hele verden.

Jeg står på en sokkel,

En trapp som går opp og ned.

Rundt omkring meg er vinranker og kornåkrer,

Og små hus for mennesker

Som trenger trøst og kjærlighet.

Jeg står på verandaen, og skuer det pulserende livet

Som snart vil rakne som et gammelt strikketøy.

Foran meg er en port med lenker og lås.

Jeg venter ingen gjester i kveld.

Jeg er alene, og ser meg omkring.

Jeg vil ikke stikke meg frem som en øy i havet.

Men jeg lyser for båtene på fjorden,

Og håper De hvite bussene vil ta meg med?