Smøla
Side 4
DAGLIG
SOL
Daglig
våkner jeg som en sol
Med prakt
og velde.
Jeg
skriver alltid det samme navnet
Under
mine daglige brev.
Ordene
følger meg på min vandring
Og
forteller hvem jeg er.
Jeg
skriver alltid utenpå konvolutten:
Til en fortrolig venn. Min kjærlighet
Til en fortrolig venn. Min kjærlighet
Er lys
som morgenrøden.
Ta vel
imot det jeg kan by
Før sol
går ned.
PÅ KVIST
Jeg
hvisker til henne på kvisten:
Stunden er kjølig, og jeg er en ugift smed.
Stunden er kjølig, og jeg er en ugift smed.
Demringen
gir meg rikere mot,
Og jeg
sier igjen med yndig stemme:
Du er
gullkledd og lett som et silkeplagg.
Jeg
hvisker med min største lyst,
At hun er
pen og rar og god.
Og det er
kjølig uten sol, en morgen klar og ren
På
ønskekvisten din.
ORD
La ordene
komme, la ordene gå.
De har
frihet til alt, og de står i kø.
Jeg
forteller, og forkaster
Det som
er meg imot.
Og det
bølger i bilder, og verden er stor.
Så tuter
Den gamle dampen.
Ordene
ber meg om lystige trinn.
Og jeg
traller i vei, som en nattergal,
Og
speider i øst etter soloppgang,
Mens
bølger av ord gir meg bilder og lyst
Til å
danse som arving i englesal.
Side 5
FREMTIDEN
Jeg
testamenterer fremtiden
Til en
jødisk familie.
De
kjærlige gulløyner skal gi håp,
Og deres
lepper skal ikke tie om arven.
Alle mine
eiendommer har jeg gitt bort.
Og det er
min lykke.
Nå eier
jeg et minne, sterkere enn døden.
Og jeg
elsker å gi.
Jeg
testamenterer alt til henne
Som er
min fremtid.
Fra
høyden ser jeg en stjerne over Jerusalem.
I dag
skriver jeg mitt testamente,
Og gjør
det klart før neste fullmåne.
REISER
MEG
Jeg
reiser meg som en dverg,
Og er
minutter fra lykken.
Jeg
reiser meg mot menneskene,
Som en
kjempe.
Jeg
elsker sannheten, og hater å tape.
Jeg
reiser meg for henne
Som gav
meg utsikt.
Og
speider stadig mot sør
For å få
en glimt av himmelens diamant .
Jeg
reiser meg mot undertrykkerne
Og
uretten, som er ved å kvele oss alle.
Jeg
reiser meg halvt som en engel
Og synger
i skogen for den ene som fryser
Og har
født et barn til verden,
Bak mitt
ansikt.
ARV
Hvor er
den store fedrearven? Tiden taler i mitt indre
Om landet
med melk og honning. Jeg er åpen
For å
møte de døde i Safed, og David, som dikter for meg
Og
spiller på harpe, til jeg sovner.
Side 6
ROMMET
Rommet er
stille.
Ingen
ser, ingen hører.
Tårene er
tørket bort.
Kinnet er
kalkhvitt,
Og ingen
rører seg.
Sov i ro,
sov i fred.
Alt det
gamle er nytt.
Hun
venter på et dekket bord,
Litt å
spise til kvelds,
Og en
kopp te.
Jeg går
fra rom til rom,
Og blir
overveldet av varmen
Fra De
ensomme, gamle.
Jeg ser
Bøkenes bok
Vidåpen
som en blomst.
Korridoren
er opplyst,
Men
rommene er dempet.
De skal
roe seg ned,
Og fylle
sine rom med engler,
Og takke
for dagen.
VIND
Vinden
går gjennom vegg og tak.
Fullt av
sjø fråder vinden
Langt inn
i de blå timer.
Skogen
skjelver, og huset skjelver
Som strå
på Filefjell.
Det
svartner i natten, og vinden streifer
Som en
viljeløs hund i bygda.
Og
sjøfuglen er stille, som ordløse folk.
Men
domkirken spiller til messe
Før
lyset, og bærer bud
Om en ny
dag.
Vinden
jager fra hus til hus med sin klage,
Og
varsler en kald vinter,
Som
bretter ut sine skuldre
Til en
gledelig april.
Side 7
HVITE
NETTER
Igjen har
vi hvite netter,
Og
jordens mold sover.
Havet er
flatt, med måne
Over
store vidder.
Menneskebarnet
er lenket til snø og is.
I nord
lyser hvite netter,
Og
blomstene er fjern erindring
Om en
hemmelig vår.
Vinden
blafrer i ungdommen
Som våker
med en hemmelig trang.
Hjertene
banker i høyt tempo
Med
drømmer om moden frukt.
Leppene
er varme i hvite netter.
De unge
synger, og favner hverandre
Som
svaner om våren.
Og havet
flør.
VINTER
Alle
bekker stilner.
Sammenraste
hus blir dekket med snø,
Og gamle
veier blir skjult.
Blodstrømmen
blekner bort.
Naturen
er i dvale, og barna sover.
Vinteren
er lang, og kammerset er naglet i frost.
Gamle
fryser, og graver seg ned.
Men
Kristus er stått opp.
Bildene
ruller i vinterkvelden.
Lyset
skinner i mørket over Rakkestad.
Uskyldige
hender venter i spenning.
Barna vil
ut på ski, eller bygge en snømann
Høyere
enn hus.
Bare
mødrene lar de få gå.
Vinteren
er en skummel tid, og jorden er stille.
Side 8
SOLEN
KOMMER
Solen
kommer til meg nå,
Og jeg
kan bygge opp igjen mitt håp
Om
sommervarme.
Og barna
løper fritt omkring i shorts,
Og
blomstene vil se
Det gamle
landet, med fjell og fjord og snø.
Solen
stiger opp, og renner som en strek
Igjennom
hus og vidder, langt,
Til neste
korsvei.
Der møter
jeg en gyllen ring
Som
kommer frem med varme, gode hender
Og
stryker oss ømt,
Mens
blomstene smiler og takker.
SOVE
Får ikke
sove,
Sover i
spenning og angst.
Redd for
å sove fra tiden
Som
ligger og venter.
Bare jeg
kan sove litt,
Og kjenne
meg kraftfull og sterk
Til å
finne meg selv.
Sove litt
frem på morgenkvisten,
Sove som
en stengel
Og holde
meg varm.
Jeg får
ikke sove før natten kommer
Og vinker
med drømmer
Og
klipper mitt hår, som en engel
Med
blomstersaks.
Og husene
sover, og trærne i skogen
Sover
hele vinteren,
Og lyset
daler som en skihopper,
Midt i
bakken.
Og så er
det jul.
Side 9
ØY I
HAVET
Hun er
midtpunkt
Og
skjuler sin skam.
Hun er
født blind, men ser
De andre,
de ensomme.
Hun
kjenner gribbenes dans,
Og går
varlig.
Hun er
badet og ren,
Men
kjenner seg fattig som folk.
Hun ber
om forvandling,
Så hun
kan se mer.
I kveld går
hun i ørkensand
Og
studerer stjerner.
En dag
skal noe ufattelige skje.
Lyset
skal stråle frem,
Og en øy
i havet skal rope.
De døde står
opp.
LYS
Omkring
oss er fjerne lys,
Og på
havet glir båtene sakte.
Det høres
rop fra Øyhavet.
Verden er
i bevegelse.
Vi vet
ingenting om neste dag.
Vi er et
avbilde, en skygge
Som
driver med vinden.
Vi er
gamle frodige greiner
Som er
født til å bære frukt.
Innerst
er vi en del av våren.
Vi har
lamper i taket, og lyser
Med øyner
og kropp.
Våre
gjerninger lyser som et skip på havet.
Snart
skal vi gå i land.
Lyset
gyller svaberget med gåtefull taushet.
Side 10
MINE ORD
Mine ord
har flyktige føtter.
De er
glans av stjerner
Som går
over hav og land.
Mine ord
er en ydmyk hilsen.
De er
vind som mumler
Og byr
oss til dans.
Mine ord
er skimmer av hus
Fra et
nybyggerstrøk.
Og
bjellene klinger, og kuppelen lyser
Fra nord
til sør.
Mine ord
kom langt borte fra.
Pust fra
en engel gav meg et brev.
Nå har
jeg kurven full.
Og jeg
vil drømme om deg,
Min
eneste redning.
BØLGER I
HAVET
Bølgene
reiser seg.
En flod
av bølger slynges innover land.
Havet
jager og vrinsker som en hest i trav.
Som et
villdyr går havet over alle bredder
Og river
landskapet i små biter.
Bølgene
kommer lekende, begeistret,
Så kommer
de med heftige slag,
Og driver
i flokk, som ulvestammen
Mot rein
og sau i grenselandet.
Bølgene
er eiendommelige skrik fra havet
Som tar
seg til rette
Og
skygger for måne og sol.
Med kraft
stuper de mot bratte fjell
Og biter
som ravner, til bytte er i ruiner.
Og
menneskene må reise seg
Før siste
akt.
Side 11
DYP SØVN
Menneskene
sover, hestene sover.
Husene
står nakne og sover.
Fjellene
sover.
Når jeg
forstod at alle sov,
Falt jeg
i dyp søvn.
Mennesker
og dyr sover, blomster og trær sover.
Jeg er
alene på veien til Jerusalem.
Men
engelen er med.
Johannes
på Patmos er ferdig,
Fikentreet
blomstrer,
Bøkene
blir lest.
Stjernene
peker mot jorden,
Og
menneskene sover.
Snøen
dekker alle spor.
LEPPER AV
ILD
Krateret
våkner.
Julestjernen
glitrer med åpen munn.
Lyset
blafrer på himmelen,
Og dagene
blir kjølige.
Trærne
skjuler sine røtter,
Mens jeg
kan gå fritt i gatene.
Ennå er
det tid å leve.
Krateret
skjelver som en lyngblomst.
Jeg hører
skrik fra dalsiden mot vest.
Snart
kommer den store ulven,
Og
giftslangen biter. Ildtunger fråder i skum.
Røyken
fosser ut av skallet,
Og
menneskene blir stumme.
Lepper av
ild roper i natten.
Jorden
skjelver i dønninger og hissige rop.
Tiden
imellom oss banker på døren.
Vi er
ordløse i møte med en brennende jord.
Fuglene
er fløyet bort,
Og alle
hus er naglet til korset.
Men de
døde skal en gang stå opp.
Side 12
SYNER
Jeg har
et syn.
De hvite
hus blekner.
Bak gardinene
lever de tause
Med
stengte dører.
Postkassen
er full av lauv og strå.
Grevlingen
har sitt hi i fjellet.
Stien mot
toppen er overgrodd.
Ingen
spør lenger etter Abraham
Og Jakobs
tolv sønner.
Hvert tre
i skogen skjelver.
Snøen
legger seg tungt,
Og smelter
i april.
Snøklokkene
synger.
Rosenknoppen
venter,
Og bøyer
seg frem mot solen.
Kropp og
sjel fryder seg.
Enda
finnes liv på jorden.
Men
lykken er å ha et trofast hjem
Med
sangglede og himmelmusikk.
RUNDT
OMKRING
Trappen
blir prydet av erteblomster og syriner
Som
dufter og forteller om vår.
Og rundt
meg har jeg hele verden.
Jeg står
på en sokkel,
En trapp
som går opp og ned.
Rundt
omkring meg er vinranker og kornåkrer,
Og små
hus for mennesker
Som
trenger trøst og kjærlighet.
Jeg står
på verandaen, og skuer det pulserende livet
Som snart
vil rakne som et gammelt strikketøy.
Foran meg
er en port med lenker og lås.
Jeg
venter ingen gjester i kveld.
Jeg er
alene, og ser meg omkring.
Jeg vil
ikke stikke meg frem som en øy i havet.
Men jeg
lyser for båtene på fjorden,
Og håper
De hvite bussene vil ta meg med?
