Side 13-21
KALD VIND
Gjentatte
ganger har jeg vært i vinden.
Kald vind
har feiet over jorden,
Og mitt
hus er utstøtt.
Jeg aner
vind fra pol til pol
Og sikrer
meg med høye gjerder.
Vinden
stryker over skuldrene mine.
Jeg
streifer i vinden som et skadeskutt dyr,
Og
skygger for kuldens lange arm,
Her jeg
går med en ordløs klage.
Vinden
bærer meg som et sverd over store vidder
Til de
strengeste områder i verden.
Og jeg
kan se hvor Jesus ble født.
SVIKT
Mine
føtter svikter.
Jeg er i
ubalanse, og regnes som blind.
Jeg går i
vinterdrakt, og er gammel og døv.
Det
svikter med ord, og jeg klarer ikke styre skuta.
Jeg
glemmer å lese, og lider av søvn.
Mine
øyner er sorte som kull,
Og jeg
klarer ikke skjule meg for stjernene og Gud.
Svikt i kne
og armer etter et langt liv.
Svikt i
grenselandet mellom gammel og ny tid.
Svikt i
søylene som holder jorden på plass
Svikt i
kornhøsten.
Og
mennesker står i kø etter matrasjon.
Så høres
basuner fra englene på marken:
Glem ikke
at du har en bror!
Fikentreet
blomstrer.
Det er
ikke lenge til jul.
14
SPEIL
Speilet
som har så mye å fortelle
Minner
meg om en glasskule
Med drømmer
og spådom,
Eller
ringer i vannet
Som et
tegn på kjærlighet.
Hvem
smiler til sitt eget bilde?
Det kan
vi gjøre mens bålet brenner
Og de
vise går ut og inn, med kuppelen over seg,
Og et
bølgende hav som anker.
Med kalde
føtter går vi i land.
Ansiktet
skinner i solen, og søker ømhet og varme.
Min sjel
er født i dag.
Jeg er
våken under stjernedryss
Og
kjenner meg elsket.
MIN VEI
Min vei
er en stille vei.
Den som
lytter kan høre lyd av fottrinn,
Fuglekvitter
og rådyr.
Hver har
sitt hjem, og alle vandrer
Som en
seilbåt i vinden.
Mitt mål
er min vei og mitt åndedrag.
Hvite
fugler følger i samme sporet.
Stille
rykker jeg frem i løypa
Som en
bekk på vei mot havet.
Jeg er
gjest på jord, og lever annerledes.
Jeg
plukker blomster på veien
Og nynner
på gamle viser.
Om
himmelen flammer, og natten kommer,
Er jeg
med i de lyse vinger,
Som
fugler på flukt.
Jeg
drømmer om gleden ved å ligge stille
I en
blomstereng i Israel,
Og møte
vennene mine igjen.
15
NAVNLØS
På en
kirkegård i Tallin
Er mange
spor etter navnløse.
De kom
aldri igjen.
Navnløse
vinker langs veien
Til en ny
fødselsdag.
Hun fikk
aldri oppleve den.
Dikt
etter dikt ble skrevet
Om det
navnløse kor.
Barnet
ble født av en kvinne.
Så fikk
vi et hellig håp, et nytt liv,
Og en ny
jord
Med
navnet over alle navn.
VIDERE
Jeg går
videre,
Og legger
meg under et juletre.
Det er
julenatt, og ingen er ute.
Jeg
dekker meg til av granbar, lyng og mose.
Himmelens
øyner funkler.
Jeg er
ingenting.
Så hører
jeg barnet roper.
Og en
hærskare engler står rundt
Med en
strøm av velsignelser.
Og jeg er
ikke lenger redd.
Videre
har jeg fulgt denne stien over fjellet,
Gjennom
dalen, over broer
Og ut på
de store dyp.
Jeg føler
meg trøtt, og vil over på andre siden,
Og har
blikket festet på han
Som gav
meg livet.
GRIP MEG
Jeg
legger min hånd i din, og drikker dine ord,
Men
faller fra. Grip meg du, og gjør meg sterk og glad,
Og la meg
få leve lenge i landet.
16
LIVET
Livet er
et mektig pust,
Men
mørket dekker oss med angst.
Snøen
kommer som en vind
Og fører
oss med senket blikk
Mot
kirkegården.
Men over
alle er himmelen blå og lett,
Og solen
gyller våre spor.
All
redsel hviskes ut i månelys.
Og engler
synger: halleluja,
Til vi
sovner på puten vår.
Stjernen
i ditt øye er en diamant,
Og du er
født til liv og latter.
La ingen
røve deg,
Men
strekk deg etter han
Som er
Gud og far og mester.
ORDLØS
Vinden er
isende kald.
Svabergene
er sorte pledd.
Bølgene
stiger til dans,
Og
strengene spiller i sorte netter.
Ordløs
sitter jeg tilbake
Og hviler
etter en lang reise.
Blomstene
skjelver i skam
Over alt
som skjer der ute.
Hjemme er
jeg en glansløs bror
Som
holder meg varm i sengen.
Jeg
brenner for fattige folk,
Israel og
Barnevennen.
Vingeklippet
og ordløs
Løfter
jeg blikket mot himlen.
Nådige
Gud, la meg leve,
Og gi meg
en flik av din visdom.
17
NÆRHET
Jeg går på en ensom sti.
Jeg går på en ensom sti.
Nærhet er
fjernt, en drøm.
Men
stadig er øynene festet
Til et
lys langt borte.
Bak alle
fjell åpner dørene seg.
Og jeg
går inn til en pike,
Som heter
Gullhår,
Og hadde
ventet i hundre år
Etter
prinsen.
Jeg går
stadig på denne stien,
Og lykken
følger i mine spor.
Og jeg er
aldri ensom mer.
Jeg hører
mitt hjerte slår
For den
ene.
MIDTSOMMERFEST
Når
dagene blir til et slott,
Hører jeg
troll.
Vi er
alle bundet til dagene.
Vi er
lenket til tidens hjul
Som en
drage til menneskebarnet.
Vi henger
i en strikk.
Den
lengste dagen går over,
Og en ny
dag kommer til, litt kortere.
Og midt
imellom alt
Feirer vi
midtsommerfest.
Og lykken
er gull.
Huset er
fullt av folk, og musikken i taket.
Stjernen
danser i takt,
Og jeg er
til stede som gjest
I den
store salen, der hjertene banker
For
blomster og kjærlighet.
Dagene
tømmes, en etter en, litt etter litt.
Og til
slutt er vi alene igjen
På
kirkegården,
Åpen for
alle vider.
18
HØR
De
søvnløse netter smerter.
Jeg er
fremmed i egne klær.
Snart
stiger solen der hjemme.
Jeg vet
ikke hvem jeg er.
Hør
fuglekvitter.
Det
puster i gras og lyng.
Vinden
over verden driver,
Og skaper
seg om.
Hør
bølger, og sang fra havet,
Og
bekkene fylles opp.
Jeg går
med en drøm om livet:
Gud
hjelpe min arme kropp.
Se
fuglenes flukt, og glede.
De kommer
igjen til oss.
Snart
bygger de på nytt sitt rede
Og lyser
i vingepar.
ØYNER
Hennes
øyner lyste,
Og
hendene var åpne for Gud.
Stemmen
var hes og spinkel
Etter år
i et trekkfullt hus.
Jeg
velsigner deg, sier en engel.
Og snøen
svøper deg inn.
Snart er
du lys i en himmel
Med søsken,
og far og mor.
Øyner
skal stige fra jorden
Og lyse i
evighet.
Og alle
skal skinne som solen
Og synge
om kjærlighet.
TID
Kan vi
glede oss, mens andre dør i krig?
Er vi
døve for hån og smerte?
Kan vi
hjelpe noen? - Det gjelder vårt liv.
19
GAMMEL
Jorden er
gammel,
Og jeg er
gammel.
Tiden
knirker.
Jeg har
altfor store sko.
Jeg
fyller ikke opp mine forsett.
Drømmene
brister. Uglene tuter.
Jeg er et
gresskar, en kalkskål,
En fattig
og tynnslitt frakk.
Skyene
trekker mot vest.
Isfronten
kommer inn.
Jeg fyrer
for kråkene.
Jeg må
tenke mer på Gud.
Jeg
traller i vei, og ramler.
Jeg er
urgammel, uten ord.
Jeg
fyller mine kar med nåde.
For jeg
er ingenting i meg selv.
BYEN
Det tuter
i byen og på landet.
Lokomotivet
går. Dagene danser.
Asfalten
er myk og pen.
Byen er
en oase for mennesker
Som vil
være sammen.
Byen har
park og butikker,
Høye hus
og tårn.
Det lyser
fra kabelnettet.
Det lyser
i sol og måne.
Noen er
brudgom, noen er brud.
Nyvåken
sitter jeg og tenker
På alle
som kommer og går.
Busser og
trikk går i skyttel,
Og bilene
tuter og smiler og ler
Med
nødlys, – for å komme forbi.
Og gatene
er ikke stille.
Det
blomstrer i hud og klær.
Alle skal
frem i livet, og alle har en drøm
Om nærhet
til den ene, og ekte kjærlighet.
20
HUS
Huset
venter på deg.
Med
oppslåtte vinduer og varme senger,
Venter
din elskede i kveld.
Med
ildsted og kjøkken står huset
Og lyser
som en blomst.
Lykken er
med deg nå.
Huset
venter ditt hjerte,
Og lukker
deg inn i sin utsøkte form.
Du er
velkommen hjem.
STILLHET
Stille
skinner det hvite lyset
Og gyller
åker og eng.
Stille
strekker det sine lange armer
Ut imot
deg.
Og natten
skinner i dine spor,
Og
himmelens øyner funkler i kor,
Og kysser
din munn.
Og hele
jorden er løftet opp
I en
krans av blomster rundt månen i kveld.
Og du er
en gyllen ring.
Stille
danser vi alle i lyset,
Og åpner
våre hender i takk og pris
For
stjernene, og melkeveien,
Og
Paradis.
TANKE
Jeg
sitter i tanker, og lar fuglene kvitre for seg selv.
Jeg
tenker, og skaper en ny øy i havet,
Med
fyrtårn og karusell.
Jeg vil
sveve i dette rommet, og fremme min sak.
Jeg er
født for å stige, og strekker mine armer i bønn
Om en
fredelig jul, og et hjemland
For alle
små barn.
21
FUGL
Jeg
våknet av fuglebank på vindusruten.
Og solen
titter inn, som en gammel bekjent.
Jeg
spiser mitt brød, og går en tur
På stien
til Ararat.
Jeg vil
jo så gjerne se resten av verden,
Før det
braker løs.
Jeg ville
så gjerne vært en fugl, med vinger og nebb.
Så kunne
jeg fløyet, og banket på,
Til alle
som ligger og støver ned
På et
gamlehjem.
Jeg vil
jo ha dem ut å gå, med stokk og stil.
For alle
skal våkne en gang i Guds vakre natur,
Mens
himmelklokkene slår.
MALE
Med
blikket kan jeg male hele himmelen.
Og
stranden skal bli en seng
For alle
som vil sole seg.
Jeg kan
male fjellet som et øyelokk.
Og hviske
ut, og male mer
Så lenge
det er dag.
Med
blikket kan jeg male hele verden,
Og legge
til og trekke fra, i stort og smått.
Jeg kan
forme bruer over havet,
Og skape
liv, der ingen før har gått.
Jeg kan
male byer og karuseller,
Og en
måne skjult, med overkropp.
Jeg kan
male Adam og Eva som modeller,
Og Maria,
som mor og bestemor til alle oss.
Jeg kan
male stjerner med min pensel,
Skrive
gåter for min eldre bror.
Jeg kan
rope navn fra tomme graver,
Og tørke
tårer som en sommersol.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar